Hvil i fred
Det er så uvirkelig. For en måned siden ropte du mamma og kom for å overfalle meg når du så meg, og nå er du ikke her lenger. Du er bare borte. Og uansett hvor mye jeg skulle ønske du var her, kommer du aldri tilbake igjen.
Jeg skal ikke si at vi har hatt så mye kontakt det siste året, men jeg har tenkt på deg. Og jeg tenker mer på deg nå.
At du ikke lenger skal kalle meg «mamma», et kallenavn jeg ikke husker hvorfor jeg fikk. De få gangene vi har møttes det forrige året, kalte du meg alltid det.
Jeg tenker ofte på ungdomsskolen. På alt du fortalte meg. På hvor vondt jeg fikk inni meg når du fortalte om når stemoren din klikket. Du fortalte så masse til Stine og meg på den tiden. Og vi brydde oss virkelig om deg.
Du kom kanskje litt i feil retning etterhvert, men vi var fortsatt glad i deg. Man glemmer ikke mennesker som deg.
Du var så ærlig, frampå og annerledes. Jeg trodde ikke det gikk an til å være annerledes på denne tiden, men du viste meg hvordan. Og jeg takker deg for det.
Selv om du ikke var verdens smarteste, har jeg lært så ufattelig mye av deg! Jeg er evig takknemlig over å ha kjent en person som deg.
Og da vi var i begravelsen på fredag, kunne man se hvor mange som hadde samme inntrykket av deg. Krematoriet var helt fullt, og det var rørende bare det. Alle tårene som ble felt for deg, alle blomstene som var ment til deg og alle menneskene som stilte opp for deg for å ta sitt siste farvel.
Det var så vakkert. Du var en herlig person! Og at du er borte fra oss ved en slik tilfeldighet, er det verste. Det gikk egentlig ikke opp for meg før begravelsen var over. Du var virkelig borte.
Takk for at jeg fikk lære deg og kjenne! Takk for at jeg fikk være vennen din! Takk for at du var den du var! Takk for alt...
Hvil i fred.
